Guds stillhet

-Teologi etter Holocaust

 

Av Eskil Skjeldal

“Sannelig, du er en Gud som skjuler seg,

du Israels Gud og frelser”

Jes 45, 15

 

Ouverture

Det er få steder hjemlengsel uttrykkes så sterkt som i den jødiske bibelen. Eksilets trussel hviler over gudsfolket som et evigvarende spøkelse. Fiender lurer bak hver en haug, mektige riker med døde guder spøker i det fjerne. I den jødiske boken ekspliseres en lengsel etter en fortid som er ugjenkallelig forbi, lengselen etter Guds nærvær er så sterk at man kan tale om en bibelsk lengselens teologi. I en slik teologi er Gud ikke tilgjengelig lenger. Han er fraværende. Men det finnes en tid da han var tilgjengelig, en fortid fylt av Gud. Lengselen er alltid erfaringsbasert, og bygger på fortiden, på relasjoner, opplevelser som er gått tapt. På fravær av Guds nærvær. Dette fraværet betyr ikke at Han ikke er, men at han er borte. Alternativene “Gud er” og “Gud er ikke” avvises med denne tredje Guds modus: Han er, men han har skjult seg for verden.

 

Protesten mot Guds fravær – Teologi etter Auschwitz

Ateismen ble aldri et alternativ for verken den jødiske eller den kristne teologien etter Holocaust. Utfordringen ble snarere å lete etter hva slags Gud som hadde et forklaringsproblem etter at europeerne sendte seks millioner jøder i ovnen. I denne verden er det ikke vanskelig å finne argumenter mot Guds allmektighet. Dersom Bibelen løfter frem både Guds allmakt og godhet er det utvilsomt en av dem som må vike. For virkeligheten er det lite å gjøre med. Den allmektige Gud henger i en langt tynnere tråd. Virkeligheten er bare. Lidelsene kan ikke tenkes bort. Det er den allmektige Gud som har alt å svare for. De aller beste argumentene mot Guds allmakt finner vi i hans egen bok. Mange steder i det gamle testamentet skjærer den menneskelige tvilen ut av tekstene som en knyttneve klar til kamp. Lengselen etter Gud, savnet etter hans nærvær går gjennom Bibelen som en rød tråd. Tomrommet etter Gud slår like ofte over i sinne, som i motløshet, viser seg oftere som hissig sorg, enn stille tårer. En troens aggresjon, drevet av tvil. I flere av det gamle testamentets bøker kan vi følge Mennesket som haster videre mot mening, mot en forklaring på elendigheten under Guds himmel. For hvordan kan vi erklære Gud rettferdig og god når virkeligheten vitner om noe annet? Teodicé er en religionsfilosofisk og teologisk betegnelse på hvordan spørsmålet om det onde i verden kan forenes med troen på en god og allmektig Gud. I denne tenkningen er protesten mot Gud et menneskelig privilegium. Den tolkes som et trosanliggende. I det lille skriftet Yosl Rakover talks to God koker denne protesten mot Guds orden under de ytre dramatiske omstendighetene. Denne korte teksten gir seg ut for å være funnet i en liten flaske i ruinene av ghettoen i Warsawa, skrevet i ghettoens siste time, den 28. april 1943 av en jøde ved navn Yosl Rakover. Mens husene flammer opp raser Yosl mot Gud, fra sin grav. “De profundis clamavi ad te, Domine. Fra det dype roper jeg til deg, Herre.” Pennen brenner i hånda. Rundt ham ligger barn drept av tyske skarpskyttere. I dette dødens forværelse vil Yosl tale en siste gang med sin Gud. Hans kone er drept av et bombeangrep i et fluktforsøk, sammen med deres tre yngste barn. Yosl og de tre eldste barna overlevde, men alle tre døde i ghettoen i løpet av et år. En av tuberkulose, to skutt av tyskerne da de lette etter mat. Yosl er alene tilbake, alene i graven. Døde mennesker ligger rundt ham på alle kanter. Om få timer er det hans tur til å bli slukt av artilleriilden. Naken skal han vende tilbake til jorden.

 

Hester panim: Guds skjulte ansikt

Men i Yosls siste etappe av livet har han viktigere ting fore enn å frykte døden. Nå skal han tale til Gud, den Gud som har forlatt verden i det en jødisk-teologisk tradisjon kaller hester panim, Guds skjulte ansikt, Guds tilbaketrekning. Dette uttrykket rommer den vanligste jødisk-teologiske forklaringsmodellen på Holocaust. “Guds skjulthet” – teologien er svaret på spørsmålet om vi i det hele tatt kan bruke ordet “Gud” etter Auschwitz. Her skisseres en modell som løser et fundamentalt problem i forsøket på å renvaske Gud: I denne forståelsen er det mulig å beskytte Guds makt og rettferd og samtidig legge inn rom for urettferdighet og ondskap i verden. For Gud har vendt seg bort fra det. Han kan ikke se det. Metaforen “skjulthet” beskriver en guddommelig tilbaketrekning fra historien. Gud tillater hendelser som han vanligvis ville grepet inn mot. Yosls tale vitner om denne helt særegne formen for teologi, en teologi som er både umoderne og uhørt. Umoderne fordi denne teologien bruker Bibelen uten blygsel, uten litteraturvitenskapens kloke forbehold om at alle tekster må leses i en kontekst og derfor står i fare for aldri å si noe annet enn om den sammenhengen de ble til i. Umoderne fordi teologien hopper over religionsvitenskapens innsikt om at alle gudsforestillinger har et opphav, og at de derfor er suspendert fra å representere den eneste sanne virkelighetsforståelse. Denne teologien saumfarer Bibelen etter sannsynlige svar på eksistensielle spørsmål, leser Bibelen bokstavelig, som fundamental for livstolkning. Og det er dette som gjør hester panim-teologien uhørt i en moderne sammenheng. I en tilnærming til skriftene som hellige og fra Gud, blir tekstene fylt av mening. Denne teologien leser Bibelen med en dyp nød, den tolker ikke ondskapen ut av Bibelen, vekk fra jordens overflate. Den har en uhørt tilbøyelighet til å tolke lidelse som konstruktiv prøvelse. Dette bidrar til et totalt anti-moderne fortolkningsprosjekt. Det er så man skammer seg når man titter inn i dette rommet der Gud og ondskapen danser en farlig teologisk dans. En teologi konstruert av Guds egne, et jødisk svar på spørsmålet som ble stilt på alle de europeiske teologiske institutter og fakulteter etter 1945: Hvordan kan man tale om Gud etter Holocaust? Uhyrligheten ved Guds aktive tilbaketrekning skaper en teologi som er totalt politisk ukorrekt. Og derfor meget fascinerende. Ondskapen i verden resulterer ikke i agnostisime og ateisme, men på et særegent jødisk vis møtes det ondes problem med Yosls dypere tro på Gud:

 

“Etter alt jeg har gjennomlevd kan jeg ikke si at mitt forhold til Gud er uforandret. Men med absolutt sikkerhet kan jeg si at min tro på Ham ikke har endret seg det grann. Tidligere, da mitt liv var godt, da var mitt forhold til Ham som til en som gir meg gaver uten opphør, en som jeg derfor var skyldig noe hele tiden. Nå er mitt forhold til Ham som til en som er meg skyldig – mye. Og fordi jeg føler at Han også er skyldig, så føler jeg at jeg har rett til å bebreide Ham.”

 

Men i motsetning til Job nekter Yosl å forklare ondskapen med at den er straff for hans synder mot Gud. 1939-45, Endlösung, Shoah, tragedien over alle tragedier, forstås ikke som straff for jødenes synder: “Tvert i mot er noe unikt i ferd med å skje i verden: hastoras ponim – Gud har skjult sitt ansikt”. I en slik forståelse av Gud søker det lidende mennesket trøst og mening, selv om det ikke er trøst å finne. Gud lar seg ikke finne, han har trukket seg tilbake, skjult sitt ansikt. Det er umulig å føle, høre, se, eller på noen annen måte nærme seg Gud. For noen jødiske teologer er denne skjultheten ensbetydende med Guds død: En Gud som skjuler sitt ansikt når verden var fylt av mørke fortjener ikke menneskenes troskap og lydighet. Martin Buber kaller det Guds eklipse, kanskje mest for å skåne den levende og mystiske Gud fra en doktrinær og epistemologisk dominans. Slik forsvarer Buber Gud som et “Du” i stedet for et “Det”. Andre er mer konstruktive på Guds fraværs vegne. En av de mest tradisjonelle og bibeltro post-Holocaust-teologene, Eliezer Berkovits, kaller Guds skjulthet et gode, fordi Gud trekker seg tilbake for å gi menneskene anledning til å erfare sin egen handlekraft. Denne tilbaketrekningen skjer ikke fordi Gud vil det vonde, men fordi han vil noe annet veldig sterkt: Menneskets frie vilje. En frihet som er verdt en midlertidig suspensjon av Guds aktive bevoktning. Guds tilbaketrekning representerer dermed en konstruktiv bevegelse. Han gir rom for moralsk ansvar. Han alene disponerer for utviklingen av menneskenes potensiale for det gode eller det onde. Om det høres aldri så skrudd ut, er det i hvert fall ikke ubibelsk.

 

Guds skjulthet i Bibelen

Forståelsen av at Gud skjuler sitt ansikt er nemlig et utbredt motiv i det gamle testamente. Guds ansikt er en antropomorfisme, og ansiktet representerer Guds nærvær. Når Gud skjuler sitt ansikt, er han ikke død, han er bare borte. Berkovits er opptatt av uttrykkets dobbelte betydning i Bibelen. “På den tid skal min vrede flamme opp mot dem. Jeg vil forlate dem og skjule mitt ansikt for dem, så de blir fortært. Mange ulykker og trengsler skal ramme dem” (5, Mos 31, 17-18). I denne sammenheng forstås Guds skjulthet som Hans straff for menneskenes synd og ulydighet. Men uttrykket har også en annen bibelsk betydning. I Salme 44 finner vi en lidelse som er påført et “oss”, av andre mennesker. Selv en uskyldig kan rammes av dette, det er ingen straff for synder:

Alt dette har kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke har sveket din pakt. Vårt hjerte har ikke veket fra deg, våre fottrinn har ikke forlatt din vei. Likevel har du støtt oss bort dit hvor sjakalene holder til, og skjult oss i det dypeste mørke. Hadde vi glemt å tilbe vår Gud og strakt våre hender mot en fremmed gud, da ville vel Gud ha merket det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker. Men for din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld!

 

Her møter vi den hårreisende forståelsen av Guds indifferens, Guds likegyldighet, Guds søvn, Guds mysteriøse skjulthet. Denne guddommelige stillheten og det manglende svaret på ropene fra de uskyldige kan lett tippe over i Ivan Karamasovs avvisning av Gud, ikke i vantro og ateisme, men i form av at han returnerer inngangsbilletten. En slik umoralsk Gud vil den russiske moralisten ikke ha noe med å gjøre. Men det kan også resultere i en dypere tro, i et håp om å få se Guds ansikt, å trenge inn i hans mening med det hele. Det er dypest sett problematisk, selv fra jødiske teologers side, å gi uskyldige menneskers lidelse en teologisk verdi og en høyere mening. Men det besnærende med denne teologien er allikevel det at den ikke stammer fra andre enn offeret selv. Det er offerets egen teologi. Å bryte inn og påpeke at gudsbildet er usunt er like paternalistisk som å fortelle muslimske kvinner at de er undertrykte fordi de går med hijab, like problematisk som å fortelle en katolsk nonne at hun undertrykkes av den mannlige og hierarkiske romer-kirken hun er en del av. Ingen har rett til å presse ens eget gudsbilde på andre, selv om motivet er aldri så edelt. Det ligger en dyp teologisk tanke bak hester panim, Gud er ikke fraværende, men skjult. Et nærvær av fravær. Han er der, men vi ser ham ikke. Det er en jødisk oppdagelse på jakten etter en Gud som er innhyllet i så mye transcendens at han blir Deus absconditus. Men denne fraværsguden løper en stor risiko. Han risikerer å erfares som en ikke-gud.

Det er altså hester panims Gud Yosl tyr til i sitt skrift. Dette resulterer for ham i en dypere tro, en teologi på gravkanten. En på-tross-av-tro. For å stille spørsmål til en Gud man fornekter kan aldri bli et paradoks. Det er en selvmotsigelse, uansett:

 

“Jeg tror på Israels Gud, selv når Han har gjort alt for å få meg til å slutte å tro på Ham. Jeg tro på Hans lover, selv når jeg ikke kan rettferdiggjøre Hans gjerninger (…) Jeg bøyer mitt hode for Hans storhet, men jeg vil ikke kysse den kjeppen han tukter meg med. Jeg elsker Ham. Men jeg elsker hans Torah høyere (…) Gud befaler religion, men Hans Torah befaler en levemåte – og jo mer vi dør for denne levemåten, jo mer udødelig er den! Og derfor, min Gud, før jeg dør, befridd fra all frykt og skrekk, i en tilstand av absolutt indre fred og tillit, vil jeg tillate meg å trekke deg til ansvar denne siste gangen i mitt liv.”

 

Å refse Gud, med Bibelen i hånda

Yosl plasserer skylden der den må være. Hos overgriperne. Men også hos Gud. Dette gjør Yosl ved hjelp av Bibelen, både språklig, men også sjanger-messig. Klagesalmens mønster, anklage-lovprisning, ligger skjult bak Yosls tale til Gud. Klagesalmenes spørsmål blir Yosls spørsmål:

 

“Hvor lenge Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?” (Sal 13) “Min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?” (Sal 22).

 

Vi hører Yosl rope fra sin grav med salme 88:

 

“Jeg regnes blant dem som steg ned i graven, jeg er som en død blant døde, lik falne som ligger i sin grav. Du har lagt meg i graven de nede i den dype avgrunn. Men jeg Herre roper til deg, hvorfor støter du meg fra deg Herre, hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?

 

Et av klagesalmenes viktigste karaktertrekk er omslaget fra anklage til lovprisning. Yosl slynger sine spørsmål til den Gud han nekter å forlate: “Finnes den synd i verden der Holocaust kan være straffen? Har du nok straff til dem som har forgrepet seg mot oss? Hvor mye mer, og hva, må skje for at du viser ditt ansikt igjen? Når er grensen for din tålmodighet nådd?” Men Yosl går lenger enn de bibelske klagesalmene. Han bryter med klagesalmens mønster, og etablerer seg med en enda mer markert røst: Yosl beveger seg inn i et annet modus før han hengir seg til lovprisningene. Imperativene hagler, hans djerve gudstro ruster ham til å befale Skaperen selv: “Døm de skyldige, de som er vitne til mord og som ikke taler! Stopp med å demonstrere din storhet ved å skjule ditt ansikt fra det som skjer! Du må ikke stramme grepet for hardt, ikke døm de som nå fornekter deg og har forlatt deg! Tilgi dem! Tilgi dem som har vendt seg til andre guder, de som du har testet så hardt at de ikke lenger tror at du er deres far!”

Og så, det uhørte: Lovprisningene av den Gud som har latt ham i stikken: “Jeg priser deg for din eksistens, for din grufulle majestet, hvor stor er den ikke, hvis det som nå skjer ikke virker inn på deg?”

 

“Jeg dør i fred, men er ikke tilfredsstilt, dør beseiret og slått, men ikke undertrykket, bitter, men ikke skuffet, troende, men ikke bønnfallende, en Gudselsker, men ikke som Hans blinde etterfølger. Jeg har fulgt Ham, selv når Han dyttet meg vekk. Jeg har adlydt Hans bud, selv når Han pisket meg for det. Jeg har elsket Ham (…), selv når han gjorde meg lavere enn støvet på marken, selv når han pinte meg til døde, når han forlot meg til skam og spott (…) Fornærm og krenk meg, tukt meg, ta fra meg det kjæreste og beste jeg har i verden, torturér meg til døde! Jeg kommer alltid til å tro på Deg. Jeg kommer alltid og for evig til å elske Deg – på tross av Deg.

 

Gravtale over den allmektige Gud

Slik ender Yosls enetale med Gud. Men Gud ender allikevel ikke. Den tradisjonelle måten å tenke Gud som allmektig på må nødvendigvis ende. Enten er Gud avmektig, og fortsatt god, eller så er han allmektig og ond. En Gud som er vitne til ondskap han vet han kan gjøre ende på, kan ikke forvente tilbedelse og salmesang. Guds avmektighet er et fremtredende karaktertrekk ved det gamle testamentets Gud og Bibelen vitner om en Gud som må hjelpes til å være Gud. Gud skildres med en stor grad av empati og han stiger ned i det menneskelige. Han lider for og med Israelsfolket. Hester panims Gud er en Gud for de store linjene. Yosl elsker Gud, uansett, og det er umulig å angripe hans fascinerende og selvutslettende teologi. Yosls Gud er Gud for dem som må ha en slik Gud, en Gud for den som ikke kan ha en annen Gud dersom de fortsatt skal tro og overleve under Guds himmel . Men Han er ubrukelig i den lille sammenhengen. Du kan ikke sette din lit til en Gud som sover, det nytter ikke å legge sitt liv i hendene til en likegyldig Gud. Kanskje roter han deg bort, kanskje finner han andre ting å bruke tiden sin på. Som svar på det onde representerer Guds skjulthet et besnærende gudsbilde. Den rommer både virkelighetens ondskap og Guds godhet. Men det lukter nødløsning. Derfor konstrueres en Gud som ikke er hjemme, en Gud som har vendt ansiktet bort fra det grusomme synet av fulle tog, dampende piper og voksende kleshauger. Alternativet er verre: å fornekte Guds eksistens. En Gud som ser alt det onde uten å gjøre noe med det er ikke Gud lenger. Bare et mareritt. På lyse dagen.